Comeback

Da er det på tide at denne bloggen blir aktiv igjen. Har jo fått gult kort av Ronny, og det leker man ikke med.

Mens vi bruker fotballtermer, kan det jo være på sin plass og blogge litt om min fotballavhengighet. Det er ikke slik at jeg er fan av noe spesielt lag i hverken Sverige eller Norge. Dog skal det jo sies at IFK Göteborg er første laget jeg heiet på, så den klubben har jo en spesiell plass i hjertet. Nei, engelsk fotball skal det helst være når det er klubblagsfotball. Og da er det Manchester United som gjelder. Men dette inlegget skal heller ikke handle om det.

For de av dere som er litt oppmerksome, så har fotball-EM startet. Først og fremst lurer jeg på: Hvor er Norge??? Og etter det er det slutt på arrogansen. Mitt hjerte er svenskt blågult, og når vi spiller sluttspillskamper så blir ihvertfall min verden ganske så trangsynt. Jeg sliter virkelig i forkant av kampen. Dette gjelder som regel en 5-6 timer før kamp, og helt til kampstart. Og det er bare begynnelsen. Når kampen vel setter i gang, er jeg ikke til å kjenne igjen. Pulsen går opp med ca 100 ekstra hjerteslag i minuttet. Jeg blir kvalm og veldig varm. Fokuserer kun på en tv-skjerm, og omverden eksisterer ikke.  Akkurat nå spiller Sverige kamp mot Hellas og formen min akkurat nå… helt grusom. Vi gjorde en meget fin første omgang uten å score, men det betrygger meg ikke i det hele tatt. Nå - andre omgang…

Vi sees i tåka.